Jeg vet ikke om dette blir rett forum, men håper
__
Siden jeg er norsk, så blir det på norsk Er noe utydelig, ask or google Og det er langt og kanskje litt uryddig skrevet, men igjen - spør

__



Det er allerede gått over 6 måneder siden jeg var på konserten i Oslo spektrum 22. oktober. En fantastisk dag, takket være pappa som kjøpte billetter, så jeg var der med menneskene som betyr mest for meg, selv om 2 av de virkelig hater Kent.


Tiden etter konserten gikk med til å sørge, men samtidig være takknemmlig for å ha fått sett de på en ordentlig konsert. Hadde kun sett de live en gang tidligere, og da kunne jeg sniktitte fra utenfor området de spilte konsert i Moss i 2003. Det var også den dagen jeg begynte å høre på Kent. For før det HATET jeg de. Jeg kan bare huske å ha hørt Musik non stop, men det var den verste sangen NOEN SINNE. Men ikke etter den dagen.
Og siden den gang har musikken fulgt meg i tykt og tynt. Sanger har hjulpet på de fleste livssituasjoner, og motivert der det har vært tungt og behov for det. Som i «Ingen kunde röra oss». Linjene «Andas in och andas ut, orkar jag så orkar du» har nesten vært motto i perioder når man vil gi opp. «Vi är inte längre här, vi är nån annan stans» ble en forklaring på hvor min døde farfar og oldemor (farmors mor) er, når man trengte trøst. Og andre sanger forklarer følelser man har hatt i oppveksten og sitter igjen med nå når man begynner å bli voksen.


Så kom desember, og jeg så «Vi är inte längre där». Del 1 var trist. Del 2 gjorde at jeg innså at det var helt slutt. Og siden da har alt bare vært en stygg boble med å konstant høre på musikken, føle en stor sorg fordi noe virkelig er borte fra livet, og jeg kommer ikke ut av den! Det gikk litt bedre i en liten periode, jeg klarte å høre på annen musikk, og det var kos å høre på Kent igjen da jeg gjorde det. Men på nytt er den store sorgen her. Jeg trodde jeg hadde hørt og fått med meg teksten i de fleste sangene. Men for hver gang jeg hører på spillelisten med alle sangene som ligger i spotify, så dukker det opp noe nytt. En ny linje som stikker i sjelen, treffer og alt blir så ufattelig trist igjen for at det er over. Jeg vil ha mer! Jeg vil ikke at det skal være slutt, og føler det hadde vært bedre om det ikke ble gjort offisielt at nå er det virkelig slutt.
Da hadde jeg kanskje ikke fått dratt på den siste konserten, noe jeg kunne gitt en arm for å oppleve igjen - men jeg kunne få ha et håp om at det kommer mer musikk etterhvert. Det er jo lov å ha håpet nå også, men det virker jo som om de er ganske klare på at det er over. Og jeg kan forstå de. Men jeg vil ikke akseptere det.


Den siste sangen jeg oppdaget var «Ett år utan sommar». «Det finns hål i allting, det är där lite ljus kommer in». Også beskrivende for de i hvertfall siste 6 årene av livet. I tillegg søker jeg etter all info jeg ikke visste fra før om bandet. Google, forum, og det jeg kan finne, egentlig. Og da er jo forumet her egentlig en redning. Har funnet ut at hverdagen kan beskrives som en linje fra Tennsoldater: "När vår längtan har blivit besatthet"


Men tilbake til saken:
Er det bare jeg som har det slik..? Eller er det kanskje behov for en "støttegruppe" for oss som savner Kent, om det er fler av oss?

Har tittet litt rundt, men liksom ikke sett andre som har skrevet så mye om at de føler det likt. Og for min del, om det ikke blir bedre snart, så tror jeg det blir psykolog neste. For uansett hvor mye jeg elsker Kent og musikken, så begynner det å bli slitsomt.
Sangene snurrer konstant i hodet, når jeg sitter foran skjermen er det å oppsøke all informasjon jeg ikke vet. Fordelen er at jeg lærer mye, og fortsatt oppdager ny musikk. Men…